Byen

På jernbanestasjonen i Byen på Maihaugen finner du utstillingen «Posten på skinner». Her kan publikum gå inn i postvognen fra 1922 og se hvordan en stor jernbanepostekspedisjon fungerte på denne tiden. Utstillingen viser den effektive måten Posten benyttet jernbanen på i arbeidet med å frakte brev og pakker rundt i landet.

Postvognen på Maihaugen gikk i sin tid som nattogsekspedisjon på Dovrebanen. I tillegg til denne vognen består togsettet av et lokomotiv fra 1924, en kupevogn med fem kupeer fra 1921, en godsvogn fra 1926 og en grusvogn fra 1912. Alt sammen produsert i Norge. Dampmaskinen i lokomotivet hadde en ytelse på 390 hestekrefter ved en hastighet på 40 km i timen. Dampkjelen ble fyrt med kull, og røyken stod svart ut av skorsteinen under drift. 

Stasjonsbygningen på Maihaugen stasjon er pakkhuset fra Brøttum stasjon, noen mil sør for Lillehammer. Det ble bygget i 1894. Perrongoverbygget, som gir ly for ventende passasjerer, skal først ha blitt oppført i Christiania (Oslo) i 1897. Senere ble det flyttet til Lillestrøm stasjon, og så til Maihaugen i 1997.

Olsengården er om sommeren bebodd av en familie som formidler mellomkrigstiden gjennom dagens store og små gjøremål. Her lukter det en blanding av brun saus, sunlight-såpe og kaffe. De daglige gjøremålene varierer, og det er alltid en opplevelse å komme på besøk og høre om dagliglivets utfordringer og gleder for en håndverkerkone i 1938.

I bakgården er det høner, kaniner og en liten kjøkkenhage. Her kan hele familien prøve seg på å kaste på stikka, gå på stylter og mate kaninen.
Mens en revy-vise fra Chat Noir surrer på grammofonen forteller kona om alt hun har å stri med.
Kanskje får du også litt sladder om nabokona. Her i gården er de nemlig en av få som har telefon, og da får man høre mye.
Sladrespeilet i vinduet er også nyttig.

Olsengården lå opprinnelig i Storgata 121 i nordre del av Lillehammer. Her har tre generasjoner håndverkere holdt til og hatt sitt virke. Hovslager og smed Oluf Olsen kjøpte gården i 1890 og sønnen fortsatte driften av smia. Sønnesønnen ble også mekaniker og reparatør og det var til Olsengården lillehamringene gikk til for å få reparert syklene sine. Senere måtte gården gi plass for nye bygninger og ble flyttet til Maihaugen.

Her kan du oppleve den gamle manufakturforretningen med klær og tekstiler. Kanskje har et nytt parti med lommetørklær kommet inn?

I mars 2001 stengte dørene hos I. Rønning Manufaktur etter 80 års sammenhengende drift, og 70 år med den samme innredningen i et hjørnelokale i Storgata på Lillehammer. Mens nabobutikkene hadde skiftet både eiere og driftsform, hadde Rønning holdt stand. Forretningen ble etter hvert et eksotisk innslag i bybildet, men også et fast og trygt holdepunkt. Her kunne man fremdeles få klesplagg som andre hadde sluttet å føre og en service de færreste kunne skilte med.

Da forretningens siste innehaver, Helge Rønning, valgte å trekke seg tilbake etter 50 år bak disken, fikk Maihaugen overta butikkinnredningen og resten av varebeholdningen.

Manufakturforretningen ble gjenåpnet i et tilsvarende hjørnelokale, innredet slik butikken var året før den stengte.

Julingården er Maihaugens kjøpmannsgård med forretningslokaler, bondestue og lager i bakgårdsbygningene.

Julingården rommer i dag Falkenbergbutikken, Skovsruds rammeforretning og I Rønning Manufaktur.

Mange håndverkere holdt til i bygårder som denne. I sidebygningene langs tverrgata fra Storgata har en fotograf sitt atelier. Mot bakgården ligger bokbinderens verksted.

Navnet på gården kommer av husets eier i siste del av 1800-tallet, landmåler Julin. Den gang var gården bolig, og landmåleren med familie bodde i første etasje. Andre etasje leide han ut til en ung tannlege som slo seg ned i byen i 1885. Det var Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger, som nettopp i denne bygningen begynte sin karriere som samler.

Det er bare hovedbygningen som kommer fra Julingården. Bakgårdsbygningene kommer fra to andre bygårder. Til sammen danner de et bakgårdsmiljø, slik det var vanlig på Lillehammer. På museet ble bygningen tilpasset et gatehjørne, ved at det ble satt på et tilbygg med brutt hjørne, slik det var påbud om i byen. Brannvesenet skulle være sikret å komme fram med lange stiger.

H. Avlangrud kolonialforretning lå opprinnelig i Storgata 78 på Lillehammer. Forretningen spesialiserte seg i ”finere colonial” og skaffet kunder fra fjern og nær det meste av eksotiske vareslag. Kaffe var en av spesialitetene og denne tradisjonen har museumsbutikken på Maihaugen ført videre.

Forretningen ble etablert av Niels Evensen allerede i 1854. Hans Thv. Avlangrud kjøpte bygården med forretningen sommeren 1912. Siden drev hans barn og barnebarn forretningen videre. Den stengte dørene i 1994 etter 140 års drift.

Maihaugen overtok det gamle butikkinventaret fra de siste innehaverne for å gjenskape en kolonialforretning på museet.