Situasjonsrapport våren 2010-Smedstipendiat-NHU

Da jeg startet som stipendiat trodde jeg det var mange tradisjonsbærere innenfor mitt fag.  Slik er det ikke. Mye av den kunnskapen jeg har søkt, er borte.  Det er slik at det som var et vanlig håndverk med mange utøvere rundt om i landet, er blitt redusert til noen få. Mye av det som var vanlig for smeden å lage, for eksempel verktøy, har i lang tid blitt produsert industrielt. Kunnskapen om de gamle fremstillingsprosessene er for en stor del borte.

Dette har ført til at arbeidsmåten for å tilegne meg kunnskap har blitt en annen enn den jeg i utgangspunktet trodde. Isteden for å lære forskjellige teknikker fra tradisjonsbærere har jeg gått inn og sett på mulige måter forskjellig verktøy er lagd. Hvis mulig har dette så blitt sammenliknet med eksisterende litteratur. Hvis det ikke har vært mulig å oppdrive noe litteratur, har det vært nødvendig å bruke min egen eller andres kunnskap for å komme frem til plausible fremstillingsmåter.

Smisveising er en viktig teknikk innenfor verktøysmiing. Foto: Terje Granås, NHUMin hovedtanke som stipendiat har videre vært å lage verktøy så autentisk som mulig. Dette betyr at jeg f. eks ikke bruker sveiseapparat for å sette sammen ting. Rundt dette vil det alltid være plass for diskusjon.  Det er ganske åpenbart at smedene i eldre tid omfavnet nye teknikker og arbeidsmåter. Hvorfor gjør så ikke jeg det?  Som allerede sagt er det fordi det er de gamle arbeidsmåtene som er interessante for meg. Det er fascinerende å forsøke å kopiere det gamle håndverket uten å blande inn ny teknologi. Det håndverksmessige nivået i tidligere tider har vært formidabelt, og det er en utfordring å gjøre det samme på de samme premissene.