Planter er viktige elementer i et kulturlandskap. Det er levende kulturminner som må vernes.
Korn
De tradisjonelle kornsortene, som ble dyrket i Gudbrandsdalen for 100 år siden, er ikke i vanlig bruk lenger. I 1984 fikk Maihaugen en neve Mjøsbygg og Skjåkbygg fra Landbrukshøgskolen på Ås. Kornet ble sådd og passet godt i årene som gikk, og formeringsarbeidet har gitt brukbare avlinger. På denne måten lager Maihaugen en liten bank av planter for interesserte privatpersoner og andre museer.
Erter og blandkorn
Gråerter var en mye brukt kulturplante i Gudbrandsdalen. Maihaugen dyrker erter og korn sammen – blandkorn – slik tradisjonen er i dalen. Blandkorn er næringsrikt fôr. Erter ble også brukt i flatbrød sammen med mel og poteter.
Gress
I et gammeldags jordbruk som på Maihaugen blir gresset i innmark og utmark slått med ljå. Bonden bruker bare naturgjødsel, og jordene gjødsles naturlig av dyrene som bruker dem. Et bevisst arbeid med kulturlandskapet er med og tar vare på mangfoldet av vekster. I enger der det blir brukt kunstgjødsel vokser bare 10-15 plantearter. I slåtteenger med stor artsrikdom er det registrert opptil 55 blomsterplanter på en kvadratmeter. Bevaring av tradisjonell beitemark er også bevaring av insekter – sommerfugler, biller, bier, humler og fluer. Mangfoldet av vekster og dyrearter holder systemet i likevekt der artene samvirker.
Lin
Vegen fra linplanten til ferdig tøy er en lang og arbeidskrevende prosess. Når linplanten er moden, skal den rykkes opp uten å skjære over de lange fibrene. Planten blir så tørket og senere lagt til røyting for å få bløtt opp den ytterste delen av stengelen. Etter tørkingen blir linen bråket, skallet knust og raspet av. Før fibrene kan spinnes må de kjemmes for å få skallrester vekk og fibrene parallelle. Garnet kan nå veves.
Lintøy er et kostbart materiale. Håndklær av lin er bedre enn håndklær av bomull, fordi lin suger vann bedre enn bomull. Lin loer ikke og tørker fortere enn bomull.
Potet
En gang etter 1750 ble den første poteten satt i Norge. På begynnelsen av 1800-tallet ble den allemannskost. Vi vet ikke sikkert hvordan den ble brukt den første tiden, men den kom inn i mange typer melmat. I Gudbrandsdalen var flatbrød eller lefse av poteter og mel en del av alle måltider om dagen.
De mest kjente sortene på 1800-tallet i Gudbrandsdalen er svart- og blåpotet fra Skjåk, røde fra Skjåk, Ingeleivseple fra Lom, mandelpoteter, Gram, Marius, Jøssing og Eigenheimer. Disse blir dyrket på Maihaugen i dag.
Skogen
Tynning av gran har vært et årvisst arbeid på Maihaugen for å få mer lys til skogbunnen. Lyset gir liv til andre planter og gi tettere skjerming for moderne bebyggelse. Deler av bygda er dominert av lønn. Derfor må veksten hemmes slik at andre treslag som or og bjørk får vokse. Noen steder i dalen finnes ennå spor etter lauving – en gammel fôrhøstingsmåte. Kvister med lauv ble skåret ned og tørket i bunter. Etter at trærne er lauvet noen ganger, vokser greinene ut fra samme høyde på stammen. Maihaugen fører tradisjonen videre.