• Stuebygning
• Låve
• Fjøs
• Utedo

Stykkebakken var husmannsplass under garden Nedre Bø. Husa er bygd på 1800-tallet. Plassen var ubebodd da Maihaugen kjøpte den. I 1985 bestod plassen av tre hus – et våningshus med to rom, en todelt låve og en utedo. Bare muren stod igjen av fjøset. Eierne av naboplassen Bergli gav sitt fjøs til Maihaugen. Det tilsvarte fjøset i Stykkebakken både i type og størrelse.

Innredningen i Stykkebakken er som den var til siste brukeren, Asmund Bakken, døde i 1985.

Familien i Stykkebakken

Benedikte Bakken hadde fem barn. Tre av dem – Martin, Birgitte og Inga – reiste til Amerika og bosatte seg i Chicago og Seattle. Inga var yngst av dem. Hun skrev ofte og sendte brev, pakker og penger hjem til lillebror Asmund og moren. Martin (Baker) og Birgitte (Bessie) hadde svært sjelden kontakt med familien i Norge. Inga sparte av hushjelplønnen i Chicago slik at hun kunne besøke Stykkebakken i 1912. Hun var 22 år og kom ikke tilbake senere. Båtturen fra New York til Kristiania tok åtte dager, og togturen nordover til Lillehammer varte en hel dag. Fra Lillehammer til Stykkebakken var det tre mil. Fikk hun ikke skyss, måtte hun gå.

Martin var hjemme en gang det året han fylte 90. Da var det 73 år siden sist. I 1976 var han på rundreise i Norge, kom til Stykkebakken og møtte broren Asmund. Martin husket ikke morsmålet sitt, og Asmund hadde aldri lært engelsk. Med god hjelp av naboene ble møtet mellom brødrene minnerikt for alle. Etter reisen skrev Martin ” Da jeg var ti år hadde jeg min første jobb. Tidlig om morgenen bar jeg bøtter med isvann til fjøset, ble våt og stivfrossen, men det tørket når jeg kom til skolen. Fra våren var jeg gjetergutt for hundre sauer og geiter. Gikk ned fra fjellet for å gå på skolen. Neste år hadde jeg gjeting et annet sted, det er de lykkeligste år av mitt liv i Norge, alle var vennlige mot meg der.”

 Stuebygningen

 Våningshuset har kjøkken, kammers og kjeller. Kjøkkenet viser hvordan et gammelt hus tilpasser seg nye krav – med vedkomfyr og elektrisk magasinkomfyr ved siden av peisen. Fjernsynsapparatet og radioen står også der. Kjøkkenet har kjellerlem ned til en potetkjeller. Det er utvendig inngang til kjelleren under kammerset.

Mor og yngste sønn – Benedikte og Asmund – bodde i Stykkebakken. Asmund var dagarbeider, og Benedikte bakte lefse og flatbrød for folk i bygda. Hun fikk hjerneslag i 1936, og Asmund var hjemme og stelte for henne til hun døde i 1943.

 Kammerset var soverom. En periode i mellomkrigstiden leide noen skogsarbeidere seg inn i Stykkebakken. De sov på loftgolvet over kjøkkenet og hadde oppgang fra kammerset.

 Låven, fjøset og utedoen

 Låven er laftet av gran og har flistak. Under låven er det lagerrom for redskaper, gjerdestaur og trematerialer. De to rommene i låven har ikke plass til store avlinger.

 Fjøset er laftet av gran og har torvtak. Det er plass til ei ku, et par geiter og noen sauer. Vann til dyrene måtte bæres fra ei trerenne i en bekk like ved.

 Utedoen har benk med to hull.

 Jordvegen var liten. Nedenfor våningshuset og bak låven var det jord til å dyrke poteter og litt bygg. Mellom fjøset og låven vokste syrin, rips- og solbærbusker og ved stueveggen gressløk og ringblomster.

 Husmannsvesenet 

Allerede i 1785 var det flere husmenn enn gardbrukere i Gudbrandsdalen. Folkeveksten var stor på 1700- og 1800-tallet. Mange nye garder ble ryddet for å skaffe mer mat. Husmannsvesenet var en måte å løse overbefolkningsproblemet i det gamle bondesamfunnet på. Når garden ikke lenger kunne deles på flere, var det en løsning at yngre søsken fikk en husmannsplass. Her kunne de livberge seg og samtidig få et sted å bo. Det betydde trange kår samtidig som de ble arbeidskraftreserve for hovedbruket. Den store folketallsveksten i tidsperioden 1800-1865 skapte sterk økning i tallet på husmenn. En stor gard kunne ha flere  enn 10 husmannsplasser. Husmannen leide husene og en liten jordlapp. Plassene lå gjerne i bakliene eller der det var dårligst jord. Husmannen hadde som regel beiterett og rett til brensel fra nedfallsskog. I tillegg til en fast årlig avgift hadde husmannen arbeidsplikt på garden. Det ble derfor som oftest liten tid til egen åker og små muligheter til å arbeide på plassen.

Husmennene ble en underklasse i bygdesamfunnet. I mange bygder i Gudbrandsdalen var det store klasseskiller. Gausdal var den bygda som hadde flest husmenn i forhold til gardbrukere. Marcus Thrane (1817-1890) var leder for den første norske arbeiderbevegelsen – thranitterbevegelsen. I 1850 krevde thranittene allmenn stemmerett, bedre skolevesen og bedre kår for husmenn. Arbeiderforeningene ble mange også i Gudbrandsdalen. I bygdene var det flest tjenestefolk og husmenn som var medlemmer.

Noen husmannsplasser ble selveiere på slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Loven om husmannsvesenet i Norge ble opphevet i 1965.

Utvandring

I 1825 var folketallet i Gudbrandsdalen i underkant av 27 000. I 1855 – 30 år senere - var folkemengden i dalen 49 000.

Fra 1836-1840 opplevde dalen fire uår på rad. Det var stor nød, og flere steder i Norge samlet folk inn midler for å hjelpe gudbrandsdølene. I uår ble det uråd å skaffe såkorn. Uten såkorn fikk ikke folk mat. Det var ikke mulig å brødfø befolkningen i dalen. Mange husmenn måtte slakte husdyrene for å berge livet. Utvegen var å finne et nytt sted å bo der tilgangen på mat var sikrere. Folk fra Gudbrandsdalen reiste nordover til Trøndelag og Nord-Norge. Noen søkte arbeid i byene. De færreste kom tilbake. I Bardu og Målselv har dialekten, folkemusikken og mattradisjoner ennå likhet med gudbrandsdalskulturen.

 Den første gudbrandsdølen som utvandret til Amerika var Jehans Nordbu i 1832. Han var 64 år og reiste med kone og fire barn. Familien slo seg ned i Texas.

Amerika lå langt borte, var stort og ukjent. Å reise hjemmefra var ofte å forlate slekt og hjemland for godt.

Reisen kostet mange penger og måtte forberedes godt. Mange måtte selge alt de eide for å skaffe penger til billett. De skulle også ha mat nok til sjøreisen som varte i flere uker. Til turen og starten på et nytt liv trengte de klær, kjøkkenutstyr, sengetøy og redskaper. Om de hadde bibel og salmebok, tok de dem med. Det var en lang og slitsom ferd.

Dølene tok helst båt fra Christiania. Dit kom de til fots eller med hest. Fra 1854 kunne de reise det siste stykket med toget fra Eidsvold.

Båtreisen kunne ta fra sju til 12 uker om alt gikk bra. Vel framme i Amerika hadde mange lang veg dit de hadde tenkt seg – til områder med store og flate vidder som de kunne dyrke.

At mange reiste ut, bedret forholdene for de som var igjen. Nå kunne de lettere få arbeid og en husmannsplass.

Amerikabrevene og fotografiene fortalte nytt. De fortalte minst om slit, savn og hjemlengsel. I mange bygder gikk brevene på rundgang. Interessen for Amerika var stor i bygdene i Gudbrandsdalen. Her var det også mange som abonnerte på norskamerikanske aviser. Decorah-Posten og Nordmanden var de mest kjente.