"Fjellet er for innlandsboeren hvad havet er for kystboeren", sa Sandvig. Ressursene til fjells og i utmarka var svært viktige tilskott til det garden ga.

Setergrenda består av flere setrer, der Sandvig har ønsket å vise hvordan seterbruket utviklet seg trinn for trinn. Først var det bare ei enkel bu, men etter hvert økte behovet for flere hus. Bøndene tok fjellet i bruk, først for å utnytte myrmalmen, deretter vokste det fram et omfattende seterbruk. Bakgrunnen for det finner vi nede i bygda. Innmarka ble brukt til kornproduksjon og stråfôret fra utmarksslåttene gikk til hesten. Fjellbeitene ble derfor helt nødvendige for husdyrholdet.

Da det var lettere å flytte dyra til fôret enn omvendt, vokste det fram et helt driftssystem med setring. Mens dyra hadde berget seg gjennom vinteren og vårknipa på mose, lauv, bjørkeris og hakket halm, iblandet hestemøkk, kunne de stavre seg ut av fjøset og ta til fjells sammen med budeia så snart fjellbeitene var begynt å grønnes. Men først fikk de komme seg til krefter på et beite nærmere garden. Det var på setra vinterforsyningene av melk, ost, smør og kjøtt skulle produseres. Seterfjellet ble en uunnværlig del av driftssystemet i det gamle bondesamfunnet.

Lesjabua er en grovtømret bu fra Lesja. Det grove tømmeret er kløvd i to slik at man har fått mest mulig ut av stokken. Det sier noe om dimensjonene på tømret.

Huset har jordgolv med åre og ljore i taket. Dette ettromshuset med dør i gavlen mente Sandvig var grunnkjernen i den gudbrandsdalske seterordningen. Planløsningen finner vi igjen i vanlige seterhus og i jakt- og fiskebuer. Den gamle byggeskikken holdt seg lengst på fjellet. Her var ikke kravene så store som nede i bygda. Seterbua skulle gi ly for budeia og hennes medhjelpere mens de var på setra.

Teigsetra er fra Vågå. Selet er fra 1600-tallet, mjølkebua fra 1700-tallet.
Dette lange huset er egentlig to hus som er bygd mot hverandre med felles tak og forgang, selsgang. Selet er i prinsippet likt lesjabua med inngangsdør i gavlen. Denne byggemåten peker bakover til middelalderen. Det samme gjør åren og ljoren.

Mjølkebua hadde den fordelen at mjølka ikke lenger behøvde å stå inne i sjølve selet. Budeia fikk bedre plass og bedre arbeids-og oppbevaringsforhold. Det var viktig at smøret og osten ble best mulig. Smør- og osteformene forteller om hvordan folka i det gamle bondesamfunnet lagde sine produkter.

Lundesetra er fra Ringebu. Denne setra ble flyttet til Maihaugen i 1964. Middelalderens lafteteknikk hadde gjort tømmerhusene dominerende. Men på 1700-tallet økte behovet for seterhus i fjellet, og steinmuringen kom opp igjen fordi det var mangel på trevirke til fjells. Det eldste, kjente steinfjøset i Gudbrandsdalen er fra 1736. Det var på Sør-Fron prestegard, mens prestegårdssetra i Fron har steinfjøs fra 1777.

Lundesetra som er vel hundre år yngre, er bygd av småfallen skiferstein slik den finnes i dagen i Ringebufjellet. Fjøset fikk båsskiller av store skiferheller. Her var også en kalvebinge. I fjøset sto kyrne med hodet mot veggen slik skikk og bruk var. En landbruksekspert på 1700-tallet mente at kyrne ville bli misunnelige på hverandre om de så at de andre også spiste fôr!

Bygningen på Lundesetra er tredelt, idet en noe smalere mjølkebu er bygd inntil fjøset, mens selet er påbygd i tømmer. Innredningen og inventaret med ystepanna forteller om et mer avansert seterbruk. Det gjaldt nå å lage smør og ost for et større marked. Seterproduktene fra Gudbrandsdalen var blitt salgsvare. Spesielt var brunosten Anne Hov oppfant i 1863 på Solbråseter, og som seinere fikk navnet Gudbrandsdalsost, populær. Feitostproduksjonen førte til at både fedrift og seterdrift fikk en påtakelig framgang, noe som var med å bedre bøndenes økonomi.

Korpbergsetra er fra Breistulen i Nord-Fron. Dette seterhuset er svært langt, men så inneholder det både stue (sel), mjølkebu, selsgang og fjøs, alt under ett tak. Denne typen seterhus kan være fra 1600-tallet. Sikkert er det at peisen som avløste åren og som ble bygd i 1827, betydde et mer trivelig husvære for budeia. Bedre hygiene og bedre arbeidsforhold ble det også da selet samtidig fikk tregolv.

Det var lettvint for budeia å komme seg ut i fjøset på den andre sida av selsgangen.  Når mjølka var silt og fordelt på de ulike kopper og kar, kjøreler og koller, kunne den settes inn i mjølke- eller ostbua for oppbevaring. Men først var karene blitt reingjort og blankskurt under rennende vatn nede i bekken. Utstyret inne i bua forteller at mjølkestellet var det samme som før.

Øygardssetra er fra Finndalen i Lom, og tilhørte Øygarden fra Skjåk.
Setra består av tre hus, to sel og fjøs.

Det eldste selet er bygd av  grovt, rundt tømmer. Det har to rom, sel og bu. Inngangsdøra er ikke lenger i gavlveggen, men på langveggen. Selet har åre og ljore, og ellers to store glugger. I bua er det brukt halvkløyvinger som bærer ostebrettet langs veggene. Etter at det nye selet ble bygd, ble dette gamle selet brukt dels som høyløe, dels som stall.

Det yngre selet ble bygd i 1786. Grunnplanen er den samme som for det eldre selet, men det har kommet til ei sval på langveggen. Det er også blitt golv, vinduer og peis. Inventaret er mer allsidig, og  Rolv Kristensen Øygard har her som nede på garden brukt malerkosten. Det er soveplasser både for gjetergutten ("pjanken") og for slåttefolket om sommeren og ellers når mosesankingen skulle gjøres om høsten.

Fjøset har i alt 12 båser fordelt på to rekker. Som alle andre fjøs er det uten vindu. Det har to glugger i gavlen for utkast av møkka og ei glugge på langveggen. Da fjøset ble bygd, benyttet de mest mulig av materialer fra stedet, trenagler, trehengsler og trelåser. Det finnes knapt en spiker i huset.

Løa nedenfor setra, i Øygardsseterkvea, er fra Bjørnsrud i Lismarka og ble oppsatt som låve/lyu i 1947. Opprinnelig var dette ei lita kvernstue. Den vil derfor kunne passe sammen med kverna som nå står i bekken nedafor Knutslykk

Barhussetra er fra Skei i Østre Gausdal, og er bygd omkring 1800. Selet består av stue, mjølkebu og selsgard, men her er disse bygd som ett hus helt fra bebynnelsen av. Peisen  har god plass for ystepanna. Ved siden av peisen er senga til budeia. Det var godt og varmt her når høstkveldene begynte å bli kalde. I mjølkebua skulle det helst være litt kjølig og fuktig. Dette var den nye lære innenfor mjølkestellet fra midten av 1800-tallet. Mjølka skulle holdes avkjølt. Derfor var det bedre å plassere den på den andre sida av selsgarden, vekk fra peisen og i et rom med jordgolv, enn innafor stua. Denne plasseringen viser et mer utviklet mjølkestell enn tidligere. Selsgarden ga rom for oppbevaring av alle slags redskaper, fiskegarn, kløv og butter. Oppe på trevet kunne det legges ved til tørk. Det var således god bruk for selsgarden som etter hvert fikk utvikle seg til arbeidsrommet, mens stua innafor ble oppholdsrom.

Fjøset ligger bare vel to meter fra seterhuset og med dørene slik at budeia på et øyeblikk kunne smette over i fjøset fra selsgangen. Her er det 18 små båser og et par kalvebinger. Det er et enkelt fjøs uten mosetrev, bare beregnet for natteopphold om sommeren.

Valbjørsetra er en vinterseter fra Vågå, og gjør tjeneste som seterkafé på Maihaugen. Valbjørsetra er den største setra på Maihaugen og opprinnelig satt opp som seter for Bjørnstad.

Selet er større og mer allsidig innredet enn på noen av de andre setrene. Det finnes dessuten flere hus med spesialfunksjoner; stall, fjøs med fórtrev, grisehus og kokehus. Det mangler bare geitfjøs og løe før anlegget er komplett.

Vintersetring forekom helst i enkelte bygder i Nord-Gudbrandsdal. Vintersetrene lå som oftest mange mil fra garden. Det var for tungvint å kjøre fôret heim. Derfor bar det til fjells på vintersetring med mesteparten av buskapen  fra november. Som regel lå vintersetra i nærheten av et godt mosefjell. Mosen ble kjørt i frosne klumper og lagt på fjøstrevet til tining. Det var godt tilleggsfôr. Oftest var det bare budeia og kjørekaren sammen med en hjelpegutt som dro til seters under "vinterlego", men det hendte at hele huslyden stengte dørene på heimegarden og dro til fjells sammen med dyra.