Navnet Per Gynt er knyttet til Nordgard Hågå. Henrik Ibsen hentet inspirasjon til sin Peer Gynt fra Asbjørnsens fortelling i ”Norske Huldreeventyr”.

Per Gynt-loftet fikk sitt navn fordi Anders Sandvig ønsket å gi rom for eventyskikkelsen på Maihaugen. Man antar at sagnene om Per Gynt har sitt opphav i en historisk person, nærmere bestemt Peder Larsen (Lauritsen) som var bruker på Hågå på midten av 1600-tallet. Peder Larsen døde i 1665. Per Gynt-loftet sto dermed på garden i hans tid, men det var trolig generasjonen før ham som fikk reist bygningen. En Lars Hågå var med på hyllingen av Christian IV i Oslo i 1591. Det er mulig at han var faren til Peder, og at det var han som fikk bygd loftet i 1617.

Nordgard Hågå var eid av kirken fram til reformasjonen i 1537. Da overtok kongen garden. Vi vet at en Jon Gynther bygslet krongods i Fron på slutten av 1550-tallet. Det er trolig han som er opphavet til navnet Gynt som har vært knyttet til brukerne på Hågå. Garden var fremdeles krongods i 1668, men antakeligvis ble den kjøpt av daværende bruker kort tid etter.

Loftstua
I motsetning til et vanlig loft, som er en uoppvarmet bygning, har loftstua ei stue med peis i andre etasje. Per Gynt-loftet er ei loftstue. Den er bygd av furutømmer med grove dimensjoner. Nede er det kun ett rom, og det fungerer som kornbu. På framre langveggen er det svalgang i begge etasjer. Her er trappa opp til andre etasje. Oppe er det i tillegg en svalgang på den ene gavlveggen. Den svalgangen ble tilføyd da loftet ble gjenreist på museet. Den var ikke der da huset ble demontert, og det er ikke sikkert at det noen gang har vært noen svalgang langs denne veggen.

Oppe er det stue med peis. Vinduene er plassert på den nedre gavlveggen. Gulvbjelkelaget har en spesiell konstruksjon for å hindre trekk nedenfra. Nede i bua ser vi opp på et undergolv av grove, kløyvde planker. Oppå disse ligger det et lag med never som holdes på plass med et lag med leire. Det er leirfyllinga som tetter og isolerer. På toppen ligger et nytt lag med golvbord.

Loftet og lofstua var bygninger det var knyttet status til. I loftet ble verdigjenstander oppbevart, og det var senger til overnatting for gjester man ønsket å gjøre stas på. Loftene hadde ikke noe ildsted, det begrenset bruken på vinterstid. Loftstua ble også benyttet som overnatting for gjester, men her kunne stua varmes opp. Den var derfor bekvem både sommer og vinter. Loftstua går som bygningstype tilbake til middelalderen. Den er omtalt i skriftlige kilder i første halvdel av 1400-tallet. Dokumentene forteller blant annet om langvarige kontraktforhandlinger på vinterstid i ei loftstue på storgarden Riddar-Sanbu i Vågå. Det er vanskelig å se for seg åre eller andre ildsteder uten skorstein i ei loftstue. Det tyder på at peisen var i bruk som ildsted i Gudbrandsdalen allerede i middelalderen, i alle fall på de største gardene. Det skulle likevel ta lang tid før peisen var i allmen bruk også på de mindre gardene og plassene.

Tømmerkvalitet
Ved å analysere årringmønsteret, er det mulig å finne hogståret for bygningtømmeret. På Per Gynt-loftet viste årringprøver at tømmeret ble felt i årene fram mot 1617. Dermed vet vi at byggingen tok til rundt 1617, og at huset trolig sto ferdig kort tid etter.

Årringprøvene kan imidlertid fortelle oss mer. Prøvene viser at de ytterste årringene ligger svært tett. Trærne har dermed vokst ekstremt sakte de siste årene. De har vært døende, og flere av dem kan ha dødd på rot før de ble felt. På prøvene kan vi telle fra 160 til 300 årringer. Tradisjonen sier at gamle furutrær gir godt bygningstømmer. Grunnen til det er at vanntransporten i treet blir mindre jo eldre det blir. Det er kun veden nærmest barken, geitveden, som transporterer vann. I furu blir den innerste veden som ikke transporterer vann fylt med kvae. Denne kjerneveden kalles malmved. Den har en rødlig farge, og er svært motstandsdyktig mot råte. Når treet blir eldre, øker andelen malmved, og virket bli mer holdbart.

Per Gynt-loftet er blant de eldste loftene i Gudbrandsdalen som er bygd etter middelalderen. Det har mange fellestrekk med middelalderloftene i hovedform og konstruksjon. Et alderdommelig trekk ved Per Gynt-loftet er mønsåstaket. Taket holdes oppe av en kraftig ås som ligger langsmed mønet, mønsåsen. An mot denne ligger det sperrer som spenner fra mønsåsen og ut til langveggene.

Det er likevel en iøynefallende forskjell på Per Gynt-loftet og middelalderloftene. Den ligger i dimensjonen på bygningstømmeret. Tømmeret i middeladerloftene i Gudbrandsdalen har en diameter på 5’’ - 9’’, og trærne har vært 150 – 200 år gamle da de ble felt. Tømmeret i Per Gynt-loftet er imidlertid mellom 10’’ og 14’’, og er hentet fra trær på 160 – 300 år. Slikt grovt tømmer er typisk for hus fra tidlig på 1600-tallet. En forklaring på forskjellen kan ligge i utnyttingen av skogen og tilgangen på gamle trær. 

Befolkningen i Norge steg fram til midten av 1300-tallet. Nye garder ble ryddet, og utnyttingen av naturressursene var stor. De forholdsvis små dimensjonene på tømmeret i middelalderloftene i Gudbrandsdalen kan tyde på at skogene hvor man hentet tømmer til husbygging på gardene var forholdsvis uthogd, og at det var blitt langt mellom gamle trær med grove dimensjoner. Etter svartedauden i 1349 gikk imidlertid befolkningen kraftig ned. Mange garder ble liggende øde, og avvirkningen i skogene ble mindre. Tidlig på 1600-tallet, da Per Gynt-loftet ble bygd, var det dermed god tilgang på moden skog, og det var ikke vanskelig å finne godt bygningstømmer. I løpet av 1600- og 1700-tallet ble folketallet i Gudbrandsdalen mer enn fordoblet, og byggevirksomheten begynte å skyte fart. Samtidig blir mye av tømmeret fra Gudbrandsdalen eksportert ut av landet. Avvirkningen i skogene økte, og  utover på 1700-tallet ble husene igjen bygd med slankere tømmer fra yngre trær.

Fredning
I 2000 ble det bestemt at bygninger og anlegg bygd før 1650 skulle automatisk kvalifiseres til fredning. Bestemmelsen hadde tidligere gjeldt hus bygd før reformasjonen i 1537. Per Gynt-loftet er dermed i dag en fredet bygning.