Øygardstunet er delt i to, garden (inntunet) og nautgarden (uttunet). Nautgarden ligger nederst i bakken, mens garden med våningshus og stabbur ligger øverst. Stabburet skiller de to tunene fra hverandre. Skillet mellom de to tunene er ikke så sterkt markert som på Bjørnstad.

Vinterstua
Vinterstua er forholdsvis lita. Om vinteren var det færre folk på garden og følgelig mindre behov for plass. Den er bygd på slutten av 1600-tallet og flyttet i 1775. Stua er i særlig grad preget av Rolv Kristensen Øygard (1747-1809). De grønne veggene, det hvitkalkede taket og de rødbrune benkene gir stua et intimt preg. Peisen, vindusdekorasjonene og dørenes form med praktfulle jernbeslag er alt Rolv Kristensens verk, likeså framskapet som er snekret opp rundt vinduet. Vi har fått en høyst personlig utforming av rommet, men det hele er variasjoner over et velkjent tema. Møbleringsplanen i stua er slik tradisjonene sa at den skulle være: peisen rett overfor inngangsdøra, framskapet ved sida av døra, høgsetet i motsatt hjørne av peisen.

Over stua er det lagt flat himling. Oppe på hjellen hadde ungene sin soveplass. For å komme dit opp kunne de sette en stol opp på bordet og krype opp. I rommet mellom peisen og veggen innredet man en praktisk tørkeplass med skiferhyller. Kleven er delt i kammers og kjøkken. I kammerset er en bileggerovn  fra Bærums jernverk 1758. Det nye er dessuten at Øygardsfolket har innredet kleven til kjøkken. I kjøkkenet har de lagt heller på golvet, noe som var uvanlig i Gudbrandsdalen. Det er imidlertid kjent på Vestlandet og i Valdres.

Sommerstua
Sommerstua sto opprinnelig på nabogarden Holø, på den andre sida av vatnet, men erstattet ei sommerstue som ble revet i 1860. Stua er bygd av den dyktige håndverkeren Ola Rasmussen Holø etter at han var ferdig med Skjåkkirka i 1750. Han har latt konstruksjonen tre tydelig fram ved at bjelkene til andre etasje er markert ute på langveggen, en detalj med flott dekorativ effekt. Jernbeslagene på dørene har Kristen Rasmussen Øygard gjort.

Holødoktoren
Sønnesønnen til Ola Rasmussen Holø, oppkalt etter bestefaren, ble den første doktoren i bygda. Mens stua er preget av bestefarens dyktighet som håndverker, er inventaret preget av sønnesønnens virksomhet som bygdedoktor. På salen i andre høgda finnes en rekke av hans ulike instrumenter og remedier for å kurere sjuke. Han samlet urter og røtter og laget sine egne medisiner. Ikke alle gjenstandene her har tilhørt Holødoktoren. Men minnet om den første bygdedoktoren med utdannelse lever her i Holøstua. Interessen for arbeidet med sjuke dyr og medmennesker hadde Holødoktoren arvet fra mor si. Hun var hjelpekone ved fødsler, såkalt nærkone, og var rundt i bygda når noen bad henne komme.

Skolemesterstua
Skolemesterstua ble bygd som føderådsbygning, men kom til å gjøre tjeneste som bolig for en skolemester i noen år, derav navnet. Pietistene i Danmark/ Norge hadde gått inn for skoleplikt, og i 1739 kom forordningen som påbød bøndene å utlikne (dele) utgiftene mellom seg for å holde en skolelærer med kost og losji i den tiden han underviste "børnene". Bøndene protesterte. De trengte barna hjemme, og mente ellers de kunne gi dem undervisning selv.

Skolemesteren bar med seg sitt hjemmelagde kateter fra gard til gard. Barna satt og lyttet med andakt til Bibelens beretninger. Ble de urolige, kunne "Mester Erik" (spanskrøret) danse over deres rygg. Ved siden av å lære utenat måtte de lære å lese. Var noen riktig flinke, kunne de få prøve seg i regnekunsten eller skrivingens edle kunst.

Andre bygninger på inntunet
Boden eller bua som er bygd sammen med veslestua, er oppbevaringsrom, og er innredet som rokkemakerverksted.

Stabburet skiller garden og nautgarden. Stabburet er egentlig et loft da det har utvendig trapp til andre høgda, samtidig som det heller ikke står på stabber, men dette huset har alltid blitt kalt stabbur. Førsteetasjen inneholdt forrådslager av mat. I andre høgda var det klær og verdisaker, samt gjesterom.

Vinterveden hadde sin plass i vedskålen, utført i laveggskonstruksjon, også kalt sleppvegg. Veggborda er lagt på hverandre mellom to sidestolper med spor i.

Stallen
Stallen ligger også nært opp mot garden, men ikke så klart mellom tunene som på Bjørnstad. Her er det plass til fire hester. De står med hodene inn til fôrgangen. Skyveglugger i svalgangen skaffer lys. Hestegjødsla ble kostet ned gjennom en firkantet åpning i golvet. Gjødsla var verdifull, ikke minst som kufôr!

Seng i fjøset
Fjøset har gjødselkjeller. Det ga bedre arbeidsforhold.
Budeia på Øygarden hadde sin sengeplass sammen med kyrne. Det kan se ut til å ha vært en skikk i dalen helt fram til 1900. På hjellen over fjøset ble det oppbevart mose som fôrtilskudd. Ellers ble det kokt sørpe i fjøsgryta eller kokepanna som var innmurt i ildstedet i fjøset. Sørpa kunne være en blanding av vatn, hestemøkk og mel. Hesten fikk det beste fôret. Men fordi han ikke kunne utnytte fôret fullt ut, ble hestmøkka oppblanda slik at kua kunne utnytte det. Om somrene kunne fjøset også brukes som eldhus. Dette ble det slutt med da garden fikk eget eldhus. Ved fjøset finner vi også utedoen.

Saue- og geitfjøset er delt i to slik at sauene har det største rommet, geitene det andre. Geitefjøset måtte være trangt så geitene ikke stanget hverandre. Geitene fikk klare seg med jordgolv og minst mat. Gjødsellaget -"tallen"- ble fjernet om våren når sau og geit skulle til fjells på setra.

Øygardssetra finnes også på Maihaugen. Øygarden hadde grisehus på setra i tillegg til grisehuset nede på garden. Her var det plass for høgst fire griser. Om sommeren gikk de fritt ute.

To låver
De to låvene inneholder tørrfôr til dyra. Samtidig ble det oppbevart gardsredskaper her. Utvendig er det satt opp hesjer som ble brukt til lotørking av erter og rug. Denne type hesjer hadde Sandvig kun sett i Lom og Skjåk, men den finnes også i Vågå. Hestevandringa viser hvordan hesten kunne brukes som trekk-kraft når det skulle treskes. Treskinga foregikk inne på den ene låven. I tidligere tider hadde man tresket kornet med håndmakt. En dobbeltstokk, tust eller sliul ble brukt til å banke kornet løs fra halmen. Etterpå renset man det og fikk skilt ut de ulike kvaliteter.

Utenfor tunet
Kverna som hørte til garden, er satt opp igjen nedenfor de to kvernene fra Bjørnstad. Forløa og aktarløa lå begge inntil låven. Her ble det oppbevart fôr. Aktarløa har navnet sitt etter aktaren (den som ga dyra mat, budeia).

Som på Bjørnstad ligger eldhuset , tørrstugu og smia alle utenfor tunet på grunn av brannfaren. Eldhuset er innredet som pottaskebrenneri. Pottaske var aske av løvskog eller nåleskog, brent og blandet med vann til lut. Pottaske var en del av produksjonsprosessen når man laget grønnsåpe og glass. Eldhuset er et tidligere ramloft som er tatt ned og satt opp som egen bygning.