Knutslykkja har navnet sitt etter Knut som tok til å rydde i et område mellom Kjørum i Kvam og Sandbu i Bredebygden,  kalt Koloen. Fram til 1600-tallet var det her en øde furumo som ingen hadde krevd eiendomsretten til. Da folkepresset i dalen økte, tok en del rydningsfolk fatt på slitet med å bryte seg rydning her.

Rydningsmennene kom snart opp i strid med bøndene om hvem som hadde eiendomsretten til rydningene. Striden tilspisset seg utover på 1700-tallet. Både bøndene og rydningsfolka klaget til styresmaktene. Selv om styresmaktene så positivt på denne nyrydninga, var det bøndene som fikk eiendomsretten til Koloen. Rydningsmennene ble derfor husmenn under alle gardene i Kvam som hadde bruksrett i allmenninga.

"Kolokassa" ble nå opprettet for at rydningsfolka kunne betale leilendingsavgift til bøndene. Bøndene nytta midlene til fellestiltak, eller de delte midlene mellom seg etter størrelsen på den enkelte gard. I tidsrommet 1862 - 1899 ble samtlige rydningsplasser på Koloen solgt og rydningsfolka der ble sjøleiende bønder.

Rydningsmannens kår var som husmannens, men han sto friere til å disponere sin egen arbeidskraft.  I Gudbrandsdalen og ellers på Østlandet hadde husmannen som regel arbeidsplikt. Rydningsmannen måtte tilby arbeidskrafta si for å få endene til å møtes. Hvem som satt i best kår, var avhengig av hvor plassen lå, hvor stor den var og hvordan vilkårene var for arbeidet.

Peder Olsen, eller Per Åkerbryter som han ble kalt, er den som fortsatte rydninga etter den ukjente Knut. Peder var født i 1784 og giftet seg i ung alder med Marit Tollevsdatter Bjørkerusten. Hun var født i 1795 på en naboplass til Knutslykkja og var vant med hardt arbeid fra barndommen. Sammen fikk de to gutter og fire jenter. Det er først og fremst denne familien som har skapt Knutslykkja slik vi møter den på Maihaugen.

På Knutslykkja er det ikke rom for noen to-tunsplan. Her er de nødvendigste husene samlet rundt ett lite tun, seks hus i alt.  Dyr og folk måtte dele på den vesle plassen som var. Det var mange slik plasser der småkårsfolket krummet ryggen for å skaffe seg livberging. Det gjalt å karre seg gjennom livet uten andres hjelp. De hadde sin arbeidskraft å stole på. Den måtte de selge til andre for å få det hele til å gå i hop. Dette gjenspeiles i rydningsplassen. Det merkes på husene, på innbo og løsøre, i redskapene, både i antall, størrelse og utførelse.

Det er gjort lite for å utsmykke og utforme husene. Nåvene, lafteknutene, er blandet uten stilistiske hensyn. Det var det ikke overskudd til. Derfor er Knutslykkja ikke bare et interessant motstykke til Bjørnstad, Øygarden og Jørstad, men et helt nødvendig motstykke om vi vil forstå hvordan mer alminnelige folk levde. Det var dem det var fleste av.

Stua har en nøktern, men kjent form. Selv om økonomien ikke tillot å utforme rommet med akantusskårne og malte framskap og utskårne detaljer i senga, kjenner vi igjen møbleringsplanen slik vi har sett den i storbondens hus. Her er peis, langbord ved gavlveggen, kannestol ved døra og husbondens plass i det motsatte hjørnet av peisen. Men det er trangere om plassen og tydelig at stua ikke bare er oppholdsrom, men også arbeidsrom, her som hos storbonden.
For at minstebarnet ikke skulle være i veien om dagen, ble det satt i "bånpina", ei ramme som var festet til ei stang mellom golvet og taket. Vogga er festet oppe i taket med fire vidjespenninger. Under senga er det en karm til å trekke fram om kvelden slik at alle får soveplass. Den ble da trukket fram foran peisen slik at ungene kunne sovne inn mens det enda var varme derfra.

Vadmelspressa i kleven som tar mesteparten av plassen, var nødvendig for å skaffe en ekstra skilling. Men betalingen for arbeidet var heller ussel, en skilling for hver alen. Dette var langtfra nok til å klare utgiftene til skatter og avgifter. Myndighetene skulle ha sitt, og bøndene skulle ha sitt. Derfor måtte Per Åkerebryter også bryte i andres åkre for å få nok til livets opphold.

Aurbua er bua med jordgolv, gravd ned i bakken for å bli et kjølig og fuktig rom for oppbevaring av mjølkeprodukter og trekar. Vi finner også aurbuer på Bjørnstad og Øygarden, men ordet blir da bare brukt om kjellerrommet med jordgolv. Her på Knutslykkja er bua oppe på kjelleren også regnet med. Det var her vinterforsyningen skulle oppbevares. Utenfor står slipesteinen klar.

Eldhuset har røykpipe og en flatbrødtakke av kleber, bakstefjøl og trau. Men plassen er liten om vi sammenligner med eldhuset på Bjørnstad.

Fjøset som ligger rett overfor stua, er et fellesfjøs for både kyr og småfe. Det er plass for tre kyr og kalver, mens en tredjedel av fjøset er for sau og geit. Geiteholdet var lite. Det var mer behov for sau, for de ga både mat og klær. Fjøset er mer forseggjort enn de andre husene på Knutslykkja.

Låven er bygd opp med kjøring i midten og ett rom på hver side. Her var plass for høyet og loa (kornet). Kornet ble tresket på golvet på rommet i midten. Med tusten slo eller banket de kornet slik at det løsnet fra aksene. Etter at det var tørket, ble det malt. Når en ikke hadde adgang til en av storbondens bekkekverner, måtte en ta til takke med ei håndkvern. Det var litt mer slitsomt og tok lengre tid, men resultatet ble mjøl til grøten og brødet. Ble det for lite korn, hendte det at finhakket halm ble tørket og malt sammen med kornet.

Stallen ligger nærmest stua, men det er båser her i stedet for spilltau. Det skyldes at husbonden på Knutslykkja brukte okser til trekk-kraft. Seletøyet og grimene finnes ennå. Etter at oksene hadde tjenestegjort i åkeren i et par tre år, bar det til slaktebenken.

Stallen på Knutslykkja var i så dårlig forfatning at den ikke kunne flyttes til Maihaugen. Den som står der er kommet fra Bjørkerusten. Det er ikke usannsynlig at også andre ting kan ha kommet fra denne naboplassen.

Vadmelspressa som utgjør et slikt viktig innslag i stua på Knutslykkja, kan opprinnelig ha kommet fra Bjørkerusten. På denne naboplassen var de skreddere i tre slektsledd og kona drev med "typersing" - hun pressa vadmel for folk. Sjøl om vadmelspressa på Knutslykkja ser ut som den er bygd opp sammen med huset, så har det mest sannsynlig ikke stått ei vadmelspresse her før etter at huset kom til Maihaugen.

Anders Sandvig kan ha sett et poeng i å flytte med vadmelspressa fra Bjørkerusten og innpasse den i stua fra Knutslykkja. Han får dermed fram hvordan plassfolket måtte skaffe seg inntekter ved sida av anna arbeid slik at de kunne få endene til å møtes. Det var småkårsfolkets strev Sandvig ønsket å vise gjennom rydningsplassen Knutslykkja. Lenge ble denne plassen sett på som Maihaugens husmannsplass, sjøl om den var blitt et sjøleierbruk da Sandvig fikk hånd om den.