Mesnalia ble et populært feriested på slutten av 1800-tallet. Byfolk leide seg inn på gårder og småbruk, og enkelte bygde hytter. Minda og småjentene var de første i Kinckfamilien som ferierte der. Somrene 1906 og 1907 leide de et lite hus på gården Olestad. Minda, som ellers strevde med nervøsitet og psykiske plager, trivdes svært godt i Mesnalia. I 1906 skriver hun til Hans: ”Her er så lyst, så lyst i Mesnalien at du ved det ikke! Skulde gjerne være her bestandig ”

Det ble til at familien bygger ei hytte ved Syljuberget i Mesnalia. Den sto ferdig i 1911, og målte 4 x 9m i grunnplanet. Kjøkken, spisestue og et lite pikeværelse ble lagt til første etasjen. Ovenpå lå soverommene til Minda og jentene, og en peisestue som var familiens samlingssted på kvelden og Hans sitt arbeidværelse og soverom.

Kinckfamiliens hytteturer startet med reisen fra hjemmet på Bestum, med overnatting og noen ganger innkjøp på Lillehammer. Så kom ukene på hytta, med matstell og måltid, lesing, øving på pianoet, hagestell og pratesunder i peisestua om kvelden. Noen ganger var det vedhogging og praktisk arbeid og. Utenfor hytta var det naboene, gårdsarbeid, kalver og kyr. Det var daglige turer etter posten, og innkjøp på landhandleriet. Var været fint, var det soling i hytteveggen eller turer i utmarka og innover myrene og fjellet.

Det var Minda som tok initiativ til at familien skulle bygge hytta. Kanskje mente hun at stedet kunne holde familien sammen? Hennes interesser lå i de nære ting rundt hytta. Hun laget syltetøy, vannet salaten i grønnskshagen, gledet seg over den vakre naturen, leste filosofi og holdt nervøsitet og psykiske plager i sjakk. Men det var også for døtrenes skyld hun ville ha ei hytte. De var seks og ni år gamle den første sommeren i Mesnalia. Siden skulle de få 20 år med ferier der. Kanskje de beste årene i livet for dem.

Påsken 1926 var Eli, Jeanette og tre venninner på hytta i to uker. Samme året døde Hans, og Minda gikk bort to år tidligere. Etter dette var søstrene sjelden på hytta.

For Hans E. Kinck var hytta et godt arbeidssted, der han kunne arbeide samtidig som han var på ferie. For på hytta var han ikke bare dikter. Han fikk bruke sine praktiske evner. Var han der alene, tok han selv hånd om maten og husstellet. Dette var han så opptatt av at han skrev ikke rent lite om det i brevene hjem.

Møtet med bøndene på nabogårdene må ha gitt Kinck noe å fundere på. ”En gemmeldags nordmann” skrev han til minne om sin gode nabo Even Kristiansen Berget. Han benytter skildringa av Even til å få sagt sin mening om den moderne tid med ”mellommenn”, ”posører” og ”jobbere”. Bonden beskrives som ”en vismand i sin nøisomhet, i sin begrænsning”. Så forteller han om Even og kona Agnet, om livet deres i små kår. Hans E. Kinck gjør det klart at han har høy aktelse for disse menneskene og livet de førte.

Men det er i brev til nær familie vi kommer tettest på hytteturene til familien Kinck. I 1924 er Hans på Syljuberget sammen med datteren Eli. Mot slutten av sommeren skriver han til yngstedatteren Jeanette:

”Nu har vi omsider faat stasveir, sommerveir med sol og 15-16 graders varme i skyggen. Vi sidder og soler os i hældningen hver dag, læser bøger og aviser der. –Kristian driver paa bort paa myren og slaar ned, først i dag er det tale om at faa noget større ind. Gampen trær paa truger, enda det jo er blit meget tørrere disse sidste to-tre dager. De tror på godveir alle nu. –Mesnavandet er blikstille om dagen, og svalerne er endnu ikke reist. Bare luftens klarhed forraader at det er høst og ikke høisommer. Ja, og saa de gulnende og brunskede blade hist og her blant bjærkerne.”