Skriftlige kilder fra 1700-tallet forteller om et kapell som hadde stått på Isum i middelalderen. I middelalderen hadde mange større garder sin egen høgendeskirke, og i Sør-Fron var det kanskje så mange som 10.

Isum var i middelalderen erkebiskopens eiendom og ble ved reformasjonen krongods. Da Sandvig kjøpte Isumkapellet, sto bygningen som en låve på Isum. De innvendige veggene var dekormalte med et tilsvarende akantusmønster som Isumstua. De dekorerte tømmerstokkene i låven ble regnet for å være restene av et kapell fra middelalderen. Tømmeret i Isumkapellet utgjorde den nederste delen av låven. I Samarbeid med arkitekt Heinrich Jürgensen fikk Sandvig gjenoppført bygningen på Maihaugen i 1912 som et førreformatorisk kapell. Kapellet ble plassert som gårdskapell for Bjørnstad. Etter spor i tømmeret ble et tømret tårn rekonstruert, og kapellet ble gjenreist i vinkel med Isumstua. Oppmålingstegningene viser at tømmerkonstruksjonen opprinnelig har hatt innfelte beitskier av etterreformatorisk type. Ved gjenreisingen på Maihaugen ble døråpningene utvidet, og det ble satt inn to middelalderdører med stokkbeitskier fra Bustad i Skjåk. Dørene skal stamme fra Hoffskirken i Skjåk som ble revet på 1700-tallet. Kapellet fikk et bratt spontak. Utover dette ble det ikke gjort vesentlige endringer på tømmerkonstruksjonen. Det er tydelig at den omfattende restaureringen av anlegget var kontroversiell i samtida. Sandvig forsvarer rekonstruksjonen med at kapellet har så stor kulturhistorisk verdi at man er forpliktet til å redde det. Etter hans mening ville det være meningsløst å gjenoppføre det som låve på museet. Hensynet til formidling og folkeoppdragelse tilsa at bygningen måtte få sin opprinnelige form og bli gjenoppført som et kapell slik det så ut i gamle dager. Slik avslutter han resonnementet: "Vitenskapsmannen vil med sitt skjerpede blikk så allikevel kunne skjelne mellem nytt og gammelt, og der hvor han er i tvil, vil planer og opmålinger, som er opbevart i museets arkiv, føre ham på rett vei." Heldigvis er dokumentasjonen omkring Isumkapellet tilstrekkelig til at vi nå kan etterprøve Sandvigs teorier omkring bygningens alder og dens opprinnelige funksjon og form.

Årringsprøvene viser at tømmeret i kapellet er vesentlig yngre enn Sandvig antok. Tømmeret er hogd vintrene 1626/1627, 1627/1628 og 1628/1629. Bygningen har altså ikke vært et gårdskapell fra middelalderen. Både årringsdateringen og den håndverksmessige utførelsen viser at dette var en misforståelse. Den malte dekoren innvendig tyder heller på at huset har fungert som sal, kanskje i forbindelse med at fogden i en årrekke holdt til på Isum. I 1624 er garden kalt Herre-Isum, noe som tyder på at garden har hatt høytstående beboere. I 1633 ble garden overtatt av Hans Eggertsen, som var fogd i Gudbrandsdalen. Fram til omkring 1720 fungerte garden for det meste som bolig for fogdene. Både stua og kapellet kan derfor ha vært bolighus eller gjestehus på fogdens gard. Dekoren i kapellet er trolig samtidig med dekorasjonsmalingen i Isumstua og er trolig malt omkring 1680. Planløsningen i kapellet med to døråpninger på langveggen kan ligne rominndelingen i et langloft. Oppmålingstegningene til arkitekt Jürgensen viser at også mange av stokkene i andre etasje på låven ble antatt å være samtidige med stokkene i første etasje. En av disse stokkene er gjenbrukt i den vestre gavlen. Den er merket som stokk nr 15 ved flere demonteringer. Dette kan bety at bygningen hadde to etasjer allerede da den var ny, og at tømmeret i Isumkapellet utgjorde første etasje. Trolig var bygningen et langloft ikke ulikt stueloftet fra Melby i Kvikne i Nord-Fron som nå står på Bjørnstad på Maihaugen.