Bureising var en organisert nyrydding av jord med opprettelse av nye gardsbruk som foregikk i tiden etter 1. verdenskrig. Bureisingsvirksomheten i Norge var et initiativ fra foreningen Selskabet for Emigrationens Indskrænkning, som senere byttet navn til Ny Jord. Utvandringen til Amerika hadde tappet landet for arbeidskraft, og mange så behovet for å demme opp for denne utviklingen. Etter hvert som USA stengte sine grenser for nye innvandrere ble bureisingen også et viktig alternativ i Norge.

Det var mye dyrkbar jord i Norge. Den beste jorden var nok tatt i bruk, men mange nyvinninger gjorde nydyrking lettere. Omkring 1900 kom kunstgjødsel på markedet. Den gjorde det lettere å bruke myrjord til dyrkingsjord. Med kunstgjødsel kunne bureiseren få god avling fra første år uten å vente på at buskapen var blitt stor nok til å gi tilstrekkelig naturgjødsel. Stubbebryteren var et nytt hjelpemiddel for å få store stubber og steiner opp av jorda. Den kom i bruk omkring 1910. Steinen kunne brukes både til gjerder, steinsetting av grøfter og til husbygging. Sement ble produsert i Norge fra tidlig på 1900-tallet. Å lage betong av sement og sand var et arbeid alle kunne klare, og støpte kjellere på våningshus og møkkjellere i fjøs var vanlig på bureisningsbruk. Ved å blande småstein i sementen etter hvert som man støpte ble steinen utnyttet og kostnadene ble lavere ved mindre bruk av sement. Slik småstein i betong ble kalt prosentstein.

Mellomkrigstiden er den sentrale perioden for bureisingsvirksomheten, særlig i 1930-årene. Til sammen ble det i perioden 1915-1986 opprettet bortimot 20 000 nye bureisingsbruk. Ny Jord stod for utbygging av store bureisingsfelt. I mindre målestokk var ofte kommunene involvert i opprettelsen av bureisingsbruk.

På Kvarvet var det Sør-Fron kommune som kjøpte en gard og solgte fem parseller videre til bureisere. Kvarvet ligger omkring 850 meter over havet, og det første bureisingsbruket der var en tidligere heimseter. Kommunen sørget for statstilskudd for istandsetting av veg opp til grenda. De kjøpte også to hester som ble leid ut til bureiserne. Jorda var lett å dyrke. Det var småbjørk som måtte fjernes, og så kunne rydningsplogen settes i jorda. Det var lite stein i jorda på Kvarvet.

Anton Morken kjøpte bruket Åseng i 1933. For 205 dekar betalte han 1905 kroner. Det var 100 dekar dyrkbar jord, 39 dekar nåleskog og 66 dekar vedskog. Han var 35 år gammel og giftet seg på denne tiden med Karen. Sammen ble de bureisere på Åseng. De fikk satt opp våningshus og driftsbygning, og i 1934 kunne de flytte inn. De hadde fått 1800 kroner i statsstøtte til bygging av uthuset og 6000 kroner i lån fra Norges Småbruk- og Bustadbank. Lånet var rentefritt i fire år.

Husene var bygd etter typetegninger. Derfor var alle bureisingsbrukene i et distrikt like. Men det kunne variere om våningshuset var laftet eller bygd av bindingsverk. De som hadde god tilgang på tømmer bygde ofte laftede hus, men det tok lenger tid før de kunne tas i bruk enn med et bindingsverkshus. Huset måtte sige først før vinduer og dører kunne settes inn.

På Åseng er huset en bindingsverksbygning i halvannen etasje. Anton Morken gjorde nok mye selv, men han skulle samtidig dyrke opp jorda. Han hadde hjelp av Harald Strand, en tømrer fra bygda, til å bygge huset. Både våningshuset og driftsbygningen var moderne i tiden, selv om standarden var enkel. De var likevel alderdommelige i formen i forhold til de modernistiske funkishusene som på samme tid ble mote i landet. Mange misunte bureiserkvinnene de nye husene som var lettstelte i forhold til det mange var vant til. Det er et midtpipehus med kjøkken, spiskammers, kammers og stue i første etasje. I andre etasje er det loftsboder og to store rom. Det er kjeller under halve huset med bryggerhus og matkjeller. Til kjelleren var det egen dør utefra til bryggerhuset, men det var også kjellerlem og trapp ned fra kjøkkenet. Bryggerhuset hadde takke og bryggerpanne. Der ble det bakt flatbrød og vasket klær.

Huset var stort til familien på Åseng. Anton og Karen hadde bare ett barn. Sønnen ble født det året de flyttet inn på Åseng. Til daglig var det kjøkkenet og kammerset som var i bruk. Kammerset var soverom for hele familien. Kjøkkenet og spiskammerset var arbeidsplassen for kona på garden. I begynnelsen var det parafinlamper, men i 1942 fikk de lagt inn elektrisitet. Men fortsatt var det vedkomfyr på kjøkkenet. Elektrisk komfyr kom rett etter krigen. Vann måtte bæres inn de første årene. I 1948 fikk de utslagsvask og innlagt vann.

På Maihaugen er det tiden tidlig i 1950-årene som vises, og elektrisiteten og innlagt vann er på plass.

I spiskammerset står separatoren. Den var nyttig den første tida på Åseng før det ble fast melkebilrute og melken ble kjørt ned til meieriet i bygda.

Stua var finstue og var bare brukt ved spesielle anledninger. Kom det besøk var det på kjøkkenet de fikk servert en kopp kaffe til hverdags.

Anton og Karen hadde noen møbler fra før, og den første tida på bureisingsbruket var det vanskelig å finne midler til å kjøpe nytt. Noe kjøpte de på auksjon, og noe ble laget av snekkerkyndige slektninger. På mange bureisingsbruk ble restmaterialer fra husbyggingen brukt til å lage enkle møbler.

Andre etasje ble satt i stand under krigen. En oslofamilie leide andre etasje som feriested. De skaffet seg elektrisk komfyr som bureiserfamilien fikk overta etter krigen. De skaffet også en radio, slik at de kunne lytte på sendingene fra London. Etter krigen flyttet sønnen i huset opp i andre etasjen.

Driftsbygningen er også bygd i bindingsverk. Materialene ble i størst mulig grad tatt fra egen skog. Takstein måtte kjøpes. Det er skifer på alle takene. Det var et varig materiale som var lett å få tak i. I mellomkrigstiden var mange skiferbrudd i drift i bygda, og skiferen på Åseng kom fra et brudd på fjellet på den andre siden av dalen.

I fjøset ble veggene støpt med prosentstein inn mot bindingsverket og veggen ble pusset og malt innvendig. Fjøset ga plass til alle dyrene. I 1952 var buskapen på 1 hest, 10 kyr, 3 ungdyr, 1 gris og 5 sauer. Da var 55 dekar dyrket. Låven ga plass til fôret. Låvebrua står ved enden av bygningen slik at høyet kunne kjøres inn på kjøringa. Kvarvet lå for høyt til at det kunne dyrkes korn, og fôrproduksjon til husdyrhold var levevegen. Etter noen år ble driftsbygningen bygd ut, ved at en forlengelse av bygningen ga plass til en silo. I tillegg fikk eieren kjøpt en gammel laftet stall som ble flyttet opp og utvidet med redskapsskjul. Stallen ble bygd om til rom for ungdyra. Også fjøset ble modernisert, og i 1952 ble det montert melkemaskin. Melken ble fylt på 30- og 40 liters melkespann og satt i vannkjølinga i fjøsskuten før de ble satt klar til avhenting på melkerampa.

Både våningshuset og driftsbygningen er malt med komposisjonsmaling med rugmel som bindemiddel. Til våningshuset er malingen blandet med litt olje, og jernoksidrødt, jernoksidbrunt og lys oker er fargepigmenter. Til driftsbygningen er det brukt rugmelsmaling iblandet surmelk med engelskrødt som fargestoff.

Bureisingsbrukene var vanligvis for små til at de alene kunne brødfø en familie. Det var vanlig å ha arbeid utenfor garden. Mange menn hadde skogsarbeid eller anleggsarbeid, og mange kvinner tok på seg baking eller sying. Symaskinen kunne være en nyttig investering, både for å sy klær til familien og for å spe på med en liten ekstra inntekt. Ellers var bærplukking noe bureiserne kunne tjene litt ekstra på. Mange bureisingsbruk lå nær utmark med god tilgang på bær. Anton Morken hadde skolekjøring i tillegg til gardsdrift.

Mange steder i Norge var bureisingsfeltene store og lå langt fra andre grender. Det sosiale livet var konsentrert om grenda, og mange bureisingsgrender fikk egen skole. På Kvarvet var det fra starten av seks bruk. Befolkningen på bureisingsfeltene var temmelig ensartet med mange barn. Det var lang veg til bygda og nærmeste skole, og en periode kom en lærerinne opp fra bygda og holdt skole for de minste barna. Da var stua på Åseng klasserom. Dette er ett av de seneste eksemplene på omgangsskole i Norge. En gang i blant kom sognepresten i bygda også opp til Kvarvet og holdt egne gudstjenester.

Anton og Karen bodde på Åseng til 1963. Da bygde de seg hus nede i bygda, og sønnen overtok garden. Han drev den sammen med en gard i bygda. Fra da av ble våningshuset leid ut.