• Pakkhus fra Brøttum stasjon, Ringsaker. Bygd 1894.
• Narvesenkiosk fra Nymosvingen, Lillehammer, 1922/1954.
• Perrongoverbygg fra Lillestrøm stasjon, 1897.
• Lokomotiv, NSB nr. 443, bygd på Thune Mekaniske Verksted 1924.
• Kup\evogn, NSB nr. BF 18100, bygd ved Strømmens Verksted 1921.
• Godsvogn, bygd ved Skabo Jernbanevognfabrikk 1926.
• Grusvogn, bygd ved Eidsfoss Verk 1912.

Lillehammer fikk jernbaneforbindelse med hovedstaden i 1894. Dette stimulerte både industri og handel. Mange flyttet til byen. Jernbanen er den viktigste forklaringen på at byen vokste raskt omkring århundreskiftet. Industrien fikk lettet tilgangen på råstoffer, og vegen til det nasjonale markedet ble kortere. Handelsnæringen måtte fornye seg på grunn av økt konkurranse utenfra. Bondehandelen med et bredt varetilbud forsvant til fordel for nye spesialforretninger.

Jernbanen åpnet også for turisme til byen. Mange kom for å oppleve naturen, og Mesnafossen og skiløypene var viktige trekkplastre. Andre kom av helsemessige grunner. Ved århundreskiftet herjet tuberkulosen. Siden lufta i Lillehammer ble regnet som tørr og sunn, fikk byen flere sanatorier som tok imot lungesyke.

Hamar - Selbanen stod ferdig i 1896. Da hadde Lillehammer jernbaneforbindelse også nordover Gudbrandsdalen til Otta.

Bygningene knyttet til banen ble tegnet av Statsbanens egen arkitekt, Paul Armin Due. De største stasjonsbygningene, som Lillehammer stasjon, ble bygget av mur. Mindre bygninger ble bygget av tre og prefabrikkert på Strømmen Trevarefabrikk ved Lillestrøm. Strømmen Trevarefabrikk var en av de første ferdighusprodusentene. De leverte bygninger til flere jernbanestrekninger. De laget også andre typer hus for norske forhold og til eksport, alt fra boliger til kirker og sykehus. 

Pakkhuset på Maihaugen kommer fra Brøttum stasjon et par mil sør for Lillehammer. Det store rommet med dører ut til perrongen var pakkhus for ilgods. Et mindre rom var innredet som bryggerhus for stasjonsmesteren som bodde i andre etasje i stasjonsbygningen. Mange tilsvarende pakkhus ble levert fra trevarefabrikken. Ett av dem stod på Lillehammer stasjon. Flere står fremdeles langs jernbanen mellom Hamar og Otta.

Dues trebygninger er i enkel dragestil. I gavlene tegnet han stiliserte plantemotiver i stedet for dragehoder. Pakkhuset er laftet med den karakteristiske utkragingen av andre etasje. Utstikkende golvbjelker og taksperrer er skåret til og er dekor på bygningen. Taket stikker langt ut fra veggene. Mange av disse trekkene går igjen i tømmerhus i dalen bygd omkring 1900. Jernbanearkitekturen ble en viktig inspirasjonskilde for den lokale byggeskikken.

Allerede på slutten av 1890-tallet var Narvesenkiosken et fast innslag på alle jernbanestasjoner med en viss størrelse på Østlandet. Narvesens Kioskkompagni ble grunnlagt av Bertrand Narvesen i 1894. Hans forretningside var å selge reiselektyre. De første Narvesenkioskene var små. Det var bare plass til en selger på en krakk og aviser og magasiner hang i vinduene. Etter hvert ble vareutvalget utvidet og kioskene større.

Narvesenkiosken på Maihaugen ble bygd i 1922. I 1954 ble den utvidet med et bakrom og fikk sin nåværende form. Denne kiosken stod nedenfor Mesnabrua i Storgata sentralt i Lillehammer. På jernbanestasjonen stod en tilsvarende kiosk.

Perrongoverbygget var laget for å gi ly til ventende passasjerer. Det skal først ha blitt oppført i Christiania i 1897. Seinere ble det flyttet til Lillestrøm stasjon. Takkonstruksjonen er i laminert tre og er trolig landets eldste buede limtrekonstruksjon. På Maihaugen er taket plassert over jernbanesporet for å skjerme togmateriellet for vær og vind.

Togsettet består av lokomotiv og vogner som var i bruk på 1920-tallet. Alt materiellet er produsert i Norge. Dampmaskinen hadde en ytelse på 390 hestekrefter ved en hastighet på 40 kilometer i timen. Dampkjelen ble fyrt med kull, og røyken sto svart ut av pipa. Sot fylte lufta, og noe lurte seg inn i kupéen.

Passasjervogna har seks kupéer med åtte sitteplasser hver. Fremst i vogna er konduktørkupéen og et godsrom. Bakerst er det installert et vannklosett med åpent avløp rett ned på skinnegangen.

Den grå godsvogna kunne alternativt brukes til å transportere åtte hester. Taket var derfor stoppet innvendig for å unngå at hestene skadet seg når de kastet på nakken. Vogna har også benker som kan felles ned for å gi plass til 40 mann ved militærtransporter.

Grusvogna bakerst i toget ble brukt til å transportere gods som ikke krevde overdekking.

En togreise i 1898
I 1898 brukte hurtigtoget drøye fem timer på turen fra Christiania til Lillehammer. Det var tre avganger daglig i begge retninger. Morgentoget forlot Østbanestasjonen kl. 7.25.

På Hamar stasjon ble det servert varm frokost til de som ønsket det. Mens passasjerene spiste, fikk lokomotivet påfyll av vann og brensel. Det tok tid å varme opp igjen dampkjelene etterpå. Toget forlot Hamar kl. 10.51 og var framme i Lillehammer kl. 12.37.

De som skulle videre til Otta kunne strekke på beina i 10 minutter før toget gikk videre nordover. På resten av reisen stoppet toget på alle stasjonene og var framme først kl. 16.03. De som hadde bestilt middag kunne gå rett til bords på Hotel Otta eller Grand Hotel etter å ha sittet på toget i nesten åtte og en halv time. Strekningen Christiania – Otta var 297 kilometer.