Byen forteller om innlandsbyen rundt 1900. Langs Storgata står bygårder fra Lillehammer med forretninger, verksteder, boliger og intime bakgårdsrom.
I byen viser museet dagligliv fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-årene. Gater, hus og innredninger er utformet med denne perioden som forbilde. Miljøet gir kunnskap om liv og levekår for håndverkere, arbeidere og kjøpmenn, barn og tjenestefolk.
Innlandsbyen Lillehammer
I august 1827 vedtok Stortinget å opprette et kjøpstadsanlegg i nordenden av Mjøsa. Lillehammer ble anlagt for å fremme handel med varer til og fra Gudbrandsdalen. Byen lå langs hovedvegen mellom Christiania og Trondhjem. Jordbruksvarer fra dalen ble transportert på landevegen til Lillehammer, hvor varene ble lastet om og fraktet videre på Mjøsa mot hovedstaden, med båt om sommeren og på isen om vinteren. Vannfallene til Mesnaelva var også et viktig argument for plasseringen av den nye innlandsbyen. Vannkraft fra fossene var en viktig ressurs som industri og håndverksbedrifter kunne dra nytte av.
Byen vokste sakte de første årene. Etter hvert som transportvegen til Christiania ble forbedret, forsterket Lillehammer sin rolle som porten til Gudbrandsdalen. I 1841 ble det første dampskipet satt i rutetrafikk på Mjøsa, og i 1854 åpnet jernbanen mellom Christiania og Eidsvold. Dermed ble avstanden til hovedstaden betraktelig mindre. På sommeren var det daglig forbindelse til Christiania, men så lenge isen lå på Mjøsa kom posten bare en gang i uka. Kommunikasjon med omverdenen ble forenklet da telegrafstasjonen åpnet i 1858.
Det var i første rekke handelsfolk og håndverkere med lokal tilknytning som slo seg ned på Lillehammer. Byen var regulert i kvartaler med fire gater i retning nord-sør, og 11 tverrgater. De første bygårdene ble bygd langs Storgata hvor gjennomgangstrafikken fra Trondhjem og Gudbrandsdalen til Christiania gikk. I 1860 lå bygårdene tett i tett langs Storgata gjennom hele byen. Ellers var det bare enkelte tverrgater som var bebygd. Mesnaelva markerte et skille i byen. Nord for Mesnabrua var det for det meste håndverkere som holdt til. Sør for brua lå de store kjøpmannsgårdene.
Bygårdene bestod med få unntak av panelte tømmerhus. Byggeskikken fra bygdene omkring ble overført til byen. Langs gata lå våningshusene. I bakgårdene lå staller, pakkbuer, skur, verksteder og bondestuer der bønder med ærend hos kjøpmannen kunne overnatte.
Lillehammer fikk jernbaneforbindelse i 1894, og allerede i 1896 var banen forlenget nordover Gudbrandsdalen til Sel. I 1921 var forbindelsen over Dovrefjell til Trondhjem ferdig. En ny tid var i emning. Byen fikk elektrisitet til gatebelysning, til leselampene og komfyrene hjemme og til motorene i industrien. Næringslivet blomstret, og byen var i vekst. Lillehammers befolkning ble mer enn fordoblet på 30 år, fra 1832 innbyggere i 1890 til 5189 i 1920.