Søndre gate 20 er bygd i en overgangstid og tilhører siste generasjon tømmerhus. Det er en tradisjonell teknikk, men med moderne detaljer for sin tid.
I 1920 bygde Syver Lindberg et laftet bolighus. Han var fra Mesnalia i Ringsaker der det lenge var et tømmermannsmiljø som mestret lafteteknikken. Dette var en periode der nye konstruksjonsteknikker kom inn i boligbyggingen. De fleste husene som ble bygd på Lillehammer i årene rundt 1920 var reisverksbygninger med stående plank. Byggeforskriftene krevde at trehus skulle ha kompakte vegger. Bindingsverksteknikken overtok etter hvert. Omkring en femdel ble fremdeles bygd som laftehus. Enkelte detaljer på Lindbergs hus har mye til felles med bygningene på jernbanestasjonene på Hamar-Selbanen. Det gjelder blant annet at andre etasje er utkraget.
Huset ble ikke bygget ferdig av den opprinnelige eieren, og det ble solgt til frøken Johanne Lunde som fullførte huset i 1923. Huset fikk et tilbygg mot nord oppført i bindingsverk kledd med tømmeretterlignende panel. Huset er tekket med sementstein, en lokalt produsert stein som kom på markedet på den tiden huset ble bygd og som var billigere enn teglstein.
Johanne Lunde var av håndverkerfamilie. Hun drev selv en kafé i tilknytning til brorens bakeri i sentrum av Lillehammer. Hun var 48 år gammel da hun flyttet inn i huset i Søndre gate. Hun var enslig og bodde selv i første etasje og leide bort andre etasje.
I første etasje var det stue, kammers, innebygd glassveranda, kjøkken, og spiskammers. Hovedinngangen var til kjøkkenet, men det var også en dør ut til glassverandaen og hagen fra stua. Det var fortsatt vedkomfyr som var brukt til matlaging på kjøkkenet, men Johanne Lunde hadde også en moderne dobbel kokeplate. Huset hadde innlagt vann, og på kjøkkenet var det utslagsvask.
Stua var møblert som et tradisjonelt småborgerhjem med et bord og fire stoler midt på golvet og med en biedermeiersofa inn mot veggen. Johanne Lunde hadde også skaffet seg noen nyere møbler fra Th. Lunde, den største produsenten av møbler og hjeminnredningsutstyr på Lillehammer på den tiden. Det var møbler med tradisjonell utforming inspirert av gamle møbler på Maihaugen eller nytegnet av tidens fremste kunstnere. Stua ble varmet opp med en høy rund koksovn. Glassverandaen var et element som kom inn i den lokale byggeskikken med sveitserstilen. De store sanatoriene som ble bygd i tiden hadde store verandaer slik at folk kunne sitte beskyttet, men likevel få mye lys og frisk luft. På bolighus var verandaene mindre, og innelukkede verandaer som denne ble en lys sommerstue.
I kjelleren var det husholdningskjeller, bryggerhus, vedbod og toalett. I andre etasje var det tre rom og ett stort og to små kott. Vannklosettet i kjelleren var et moderne element som ikke var vanlig i alle hus. Også i byer hadde fortsatt de fleste utedo.
Eiendommen har et stort uthus med plass for koksbod, redskapsbod og tørkeloft.
Tomta var planert slik at huset stod på et flatt platå avgrenset av en hekk. Hagen var først og fremst en nyttehage med grønnsaksfelt, frukttrær og bærbusker. Det ble også plass til noen roser og andre prydplanter.