Våpenøkser er kjent tilbake til steinalderen og i Vikingtiden var økser vanlig del av mannens våpenutrustning. I Maihaugens samlinger finnes over 70 såkalte bondeøkser fra perioden 1600 til 1750.
Dette er økser beregnet for kamp. Økser var effektive slagvåpen, og den spisse formen på øksbladet gjorde at man også kunne støte og stikke. Bladets form virker også som en krok. Øksen kunne derfor benyttes til å hekte og rive ned for eksempel en rytter fra hest.
Våpenøkser gikk av bruk i resten av Nord- og Vest-Europa, mens de derimot i Norge fortsatt var i bruk til omkring 1800. På 1600-tallet var kongens forsvar av Norge var basert på det norske bondeoppbudet. I Landværnbolken i Norske lovboken fra 1604 heter det at folk har plikt å forvare fedrelandet i tilfelle angrep utenfra. Det går også fram av loven hva slags utstyr det forventes at en bonde skulle ha med seg i krig.
De våpen som nevnes er:
- bondeøksen
- spyd
- teszak
- langbøsse
- armbrøst
Bondesoldaten
Med modernisering av den norske hær ble bondesoldaten og bondeøksen etterhvert utdatert, men øksen fortsatte å være et statussymbol på den frie norske bonden. Bondesamfunnet var paternalistisk. Storbonden eide sin egen jord og var "kongen" i sitt eget rike. Det kan hende bonden identifiserte seg med kongen selv som var statens øverste far. Bonden brukte også andre symboler som understreket sin lojalitet til kongemakten. Avbildninger av den norske riksløve med våpenøks er for eksempel et vanlig motiv i norsk folkekunst.
Våpenøkser klassifiseres etter tre forskjellige typer: A, B og C. Maihaugen har kun deler av en B-øks, men museet har derimot mange A- og C-økser. Formen på øksebladet bestemmer typen. Øksen ovenfor er en såkalt C-øks, mens den nedenfor er en A-øks. Felles form på øksebladene viser at øksene var standarisert og masseproduserte. Smedstempler er også bevis på at de ble produsert i stort antall av samme produsent, men vi vet lite om hvor og av hvem.
