Stevnemøte
Aftnen er stille
timene trille
lydløse ned i det evige vell.
Kun mine tanker
lyttende vanker; -
vil hun ei komme i kveld?
Vinteren drømmer,
stjernene svømmer
gjennom dens florlette syner og ler,
nevnende sommer,
elskov og blommer: -
tør hun ei møte meg mer?
Havet med pannen
islagt mot stranden
sukker i lengsel og reisesyk ro.
Skibe for anker,
seilfylte tanker; -
o, vi må finnes, vi to!
Sneen har dalet,
tumlet og malet
eventyrlett i den skogsdunkle hei;
dyrene lister
slagskygge frister; -
var det ditt fottrinn? - o nei!
Motet du savner,
rimfrosten favner
lengselens grener, fortryllet du står.
Men jeg tør sprenge
dekket og trenge
inn hvor i drømme du går.
Bjørnstjerne Bjørnson 1864